hva 13 år med skjønnhet- og moteindustrien har lært meg om livet

Jeg var på mit første modeljob som treårig. Men det var først fra jeg var omkring 16 år, på skønheds- og moteindustrien ble en vanlig del av mitt liv og karriere. Først som model og siden som makeupartist. Det har noen ganger vært et fucked up virksomhet for å navigere. Men først og fremst er jeg veldig takknemlig for de erfaringene jeg har fått gjennom årene, og alt jeg har lært om samarbeid, grenser og selvfølelse.

Jeg har lært mye fra 13 år. Men det er tre temaer, som er spesielt styrkende for meg å lære…

Ta enten komplimenter eller kritikk personlig

Komplimenter er nydelig, kritikk kan være det motsatte. Ikke legg en fremmed i førersetet for selvtilliten. Fordi det er det du gjør, når du lar andres meninger diktere, hva du tenker om deg selv.

Selv om selvfølgelig det er sunt å lytte til konstruktiv tilbakemelding, så er det minst like mye der ute at du ikke kan bruke til noe. Det er viktig å holde seg til seg selv, Når du navigerer og liksom konstruktive tilbakemeldinger og likegyldig kritikk.

kritikk – spesielt hvis det er unconstructive kan skade. Så mye kan være komplimenter fantastisk å få, og selvtillit kan også bare få et hakk opp. Men om denne uttalelsen er positiv eller negativ, Da det samme mønster: du la andre folk tenker om deg bestemme verdien. Tildeler deg for mye for noen av delene, deretter legge ens selvfølelse og verdi i andres hender. Å la andre definere en verdi er etter min mening en av de slemmeste, man kan gjøre mot seg selv!

Du vil aldri være i stand til å unngå kritikk gjennom livet ditt, og det er greit. Du kan ikke gjøre alle fornøyde – du er ikke et fucking glas nutella. Men du bestemmer selv, om å la dette sinn ta over og erstatte ditt eget syn på deg selv. Jeg har jobbet med dette hver dag i mange år, og jeg fortsatt gjøre det, så dette er faktisk dypt selv terapeutisk for å skrive.

les også: Mine beste sparetips - reise, shoppe og nyte livet på et lite budsjett

Spesielt når jeg jobbet som modell var noe jeg måtte forholde seg til på hver enkelt jobb, støping og photo. Da jeg var yngre kunne selvtilliten min være helt inne for en jobb, fordi jeg ikke hadde innsett dette. Så hvis en dag, for eksempel, hadde blitt fortalt, at lårene mine var tykk, det var da det eneste jeg kunne se, og ville ikke tenke virkelig ille om meg selv i dagene etter.

Det er vanskelig å få sitt utseende evaluert og gjort opp i kroner og øre. De som var i nærheten av meg lurte noen ganger stiger, hvorfor jeg ville være i bransjen. Men det er måten jobben er, og etter spennende utfordringer.

Det er ikke til å la andre tenke på meg påvirke mitt eget syn på meg selv er at jeg sa noe jeg fortsatt og stadig trene. Jeg er faktisk takknemlig for, Jeg har så klart en leksjon i nettopp det relativt tidlig i livet mitt.

Ta vare på deg selv – det er ingen andre, som gjør det

I en bransje der folk (spesielle modeller) er et produkt, kan noen steder godt komme til å føle seg som et verktøy, ikke inneholde følelser, behov eller psykiske og fysiske grenser.

Du lærer ganske trygt å være tilpasningsdyktig. Du kommet lengst i å sette Diva luner fra ham, industrien er ofte skylden for å ha. Hvis man er jordnær, arbeids-og samarbeidsvillig, slik at du får lett gode nettverk relasjoner og lojale kunder. De vil bestille en igjen og igjen uansett hvilken rolle du har i bransjen.

les også: Microblading / 3D Bryn - fordeler og ulemper med permanent makeup

Men du bør likevel holde seg til seg selv og markere sine egne behov. På travle dager, som nærmeste alltid, Da er det lett å glemme å spise, drikke, pause eller noe så enkelt som å ta en jakke på, når det er kaldt i en utendørs plassering shoot.

Men det gjelder også grenser. Begrensninger på hvor mange timer du kan jobbe på en gang, hvor mye du vil betale, og mange andre punkter. Bare du kjenner dine behov og grenser. Selv om det er godt å være samarbeidsvillig, det må ikke være så 'samarbeidsvillig', glemme at den helt selv. Det er virkelig usunt for både kropp og sjel. Det er viktig, å finne balansen mellom å være en god medarbeider og kollega mens, å lytte til seg selv.

Jeg lærte dessverre bare mine behov og begrensninger som ved å ignorere dem for lenge. Konsekvensene som det hadde, var en høy pris å betale. I denne bransjen er langt nede i veien for seg selv, og det må bli husket.

Parker dårlige dager hjemme

Det høres litt ufølsom. Sannheten er bare, at man er tvunget til å smelle en fasade, og for en stund sette problemene til side. Det kan være utfordrende å stå foran kameraet og utstråle glede, når det er ikke bare hvordan du føler inni den dagen. Men det er enda en nødvendighet. Jobbet kan altså ikke vente til den dag, du føler deg i bedre humør.

Det er nok også grunnen til at mange modeller er gode skuespillere – og flere aktører startet faktisk sin karriere som modeller. Se bare Camoron Diaz, Sofia Vergara, Mila Kunis og mange andre.

Som modell, er det umulig å være gode på jobben, hvis man tar sikringen av jobben. Men jeg tror faktisk på, at så lenge ingen permanent stenging av sine følelser, så det kan være en stor hjelp for en tid, skifte fokus fra problemene og på noen mer positive følelser. Det kan bidra til å gi et annet perspektiv. Meditasjon og yoga har hjulpet meg å finne fred, selv om du kanskje ikke føler deg, det er innenfor rekkevidde.

les også: skjønnhet myte #1: det er forskjeller mellom menn og kvinner

I øynene til mange er en bransje som dette totalt gal og grunne. Det er i noen tilfeller kan det også. For meg har det alltid vært fascinerende. Nok fordi, som i utgangspunktet har alltid skremt meg litt. Av en eller annen grunn har jeg alltid ønsket å gjøre det, Det skremmer meg (bortsett fallskjermhopping – Jeg trenger ikke!).

Jeg har alltid synes det er lett å bli truffet av sceneskrekk og prestasjonsangst. Mange tenker kanskje, Jeg har valgt feil industrien, hvor det er spesielt som en modell i den utstrekning om oppsetningen og ofte opptre på andres lokaler. Equestrian på elitenivå i min barndom og teenagetid virket nok ikke den optimale valg av hobby.

Men det hele har gitt meg det privilegium, blir tvunget meg, å finne verktøy som gjorde meg i stand til å takle det, Jeg hadde problemer. Jeg ville aldri ha gått glipp av, og jeg kunne ikke tenke meg å ha gjort det annerledes.